Da vi i forje uke hadde i oppgave å lese tekster om kulturmøte og kulturkonflikter valgte jeg og lese novellen, skoene. Teksten handler om en klasse som drar på skoletur til et museet for de volhyniske jøder. Hovedpersonen som er en litt yngre gutt. På klasseturen følte han seg veldig spesiell fordi inne på museet henger det et bilde av bestefaren hans. Senere inne på museet får de se en film fra krigen og da filmen sluttet kom en gammel mann opp på scenen og han begynner å fortelle om tyskerne og Tyskland. Ha begynte å fortelle hvordan tyskerne var mordere og at vi skal passe oss for de, fordi de har fortsatt et eget land og et eget folk. Mannen fortalte barna at man aldri skulle tilgi tyskerne for hva de gjorde og hver gang man ser på tysk tv eller bruker ting som tyskerne har produsert skal man tenke på hva han fortalte den dagen. Et stund senere da han kom hjem får han et par sko fra moren, som er fra tyskland. Han bestemmer seg for å ikke bruke de, selv om han senere ombestemmer seg.
Konflikten som blir beskrevet her, er en gammel kulturkonflikt, men konflikten om undertrykkelsen av det jødiske folk pågår jo fortsatt flere steder i verden. I novella ser man jo på en konflikt likt som vi gjør. Det starter med at gutten blir trist og lei seg, og at han tenker på det mannen sa om tyske produkter. Men etter hvert med tiden bestemmer han seg for å bruke de. Man kan jo ikke «bære nag» så lenge. Tyskerne gjorde jo det de gjorde for en stund siden, men de som var nazister på 1940- tallet er jo nødvendigvis det ikke enda. Jeg skjønner jo at mange fortsatt er sure på tyskerne for hva de gjorde og at noen kanskje ikke ville bruke tyske produkter rett etter krigen, men det er tross alt 68 år siden krigen startet. Jeg vet fortsatt at mange tenker på konflikten og jeg husker jeg snakket med bestemoren min om krigen og hun syntes det var veldig vanskelig å snakke om.
